Hoka, Hågå – kjært fjell

Dette kjære fjellet, som sikkert har enda flere navn, ligger i Oltedal i Gjesdal kommune. Turen opp til toppen er både bratt og til dels karrig med opp til 72 % stigning i de verste partiene. Det er ganske heftig:

Høydeprofil
Høydeprofilen, lånt fra godturen.net

Turen til Oltedal og parkeringsplassen ved kraftstasjonen tar omtrent 30 minutter fra Klepp. Her er kart med veibeskrivelse til parkeringen.

Kart til parkering

Turen starter med å gå over elva nedenfor kraftstasjonen, og fortsetter rundt Kodliåsen og oppover. Følg de røre T-ene. Det kan være fort gjort å gå feil her, tur til Uburhedlaren starter også her. Men den går mer rett fram og litt nedover, skal du til Hoka skal du gå langs den øverste grusveien. Etter en lengre, slak sving oppover rundt Kodliåsen står dette skiltet:

19247565_10155306899511605_1441800765524974579_n
Hågå 561moh. Følg rødmerket sti.

Følg pilene og gå over elva og oppover i skogen. Her er det lett å finne ut hvor du skal gå, røde T-er og merker står tett-i-tett. Det blir dog ikke lettere å gå her. Heller verre. I alle fall brattere. Noen steder også glattere. Gjørme og røtter kan være utfordrende, spesielt på eller etter regnfulle dager.

Jeg har gått opp her to ganger, og det var betydelig bedre den andre gangen.
Og det er det flere årsaker til:

  1. Turen var kjent, og jeg visste hva jeg bega meg ut på. Jeg var forberedt på at det ville bli hardt
  2. Formen min er betydelig bedre. Første gangen var det lenge siden jeg hadde gått på fjellet, andre gangen hadde jeg varma opp med en tur i uka i et par måneder i forkant
  3. Første gangen gikk vi i mars, nå gikk vi i juni – bedre vær, tørrere, og varmere, mindre klær = ikke så tungt å gå
  4. Og ikke minst: Utsikten er en kjempepremie. Den er helt fantastisk! Og verdt alt strevet med å komme seg oppover den bratte dalen opp til toppen.
Bratt
Ser det bratt ut? Jeg lover, det er sannsynligvis brattere enn du tror!

Bildet over viser hvordan stien oppover fjelllsiden er. Mye røtter og jord kan gjøre det ganske glatt, spesielt når det regner (eller når det nettopp har regnet), så se deg for hvor du trakker, gå forsiktig – og bruk gode fjellsko, gjerne med gummerte såler. Jeg hadde på meg sko med nokså hard såle, og sklei på underlaget sikkert tjue ganger på turen ned igjen, det ble nesten litt komisk til slutt. Jeg gikk på rumpa bare en gang, ellers fant jeg balansen raskt igjen, for det meste er stien omgitt av trestammer man kan holde seg fast i. På turen opp gikk det derimot fint, sikkert mest fordi det går _noe_ saktere oppover..

Dette ER mye brattere enn det ser ut på bildet over, men med god tid, nok drikke, litt vann- og pustepauser – og gjerne en sjokoladebit eller to på veien, så tror jeg nok de fleste vil klart det. Første gangen hadde jeg mest lyst til å snu og gå ned igjen, men jeg er veldig glad for at jeg ikke gjorde det.

Her er eksempler på hvorfor:

Screenshot_20170629-224425
Moltekart og umoden blåbær
Eg og Rita og utsikten
Utsikten mot Oltedalsvatnet og havet
_20170701_213430
Fjellet går RETT NED bak meg her!

Vi brukte litt over 1,5t opp og litt kortere tid ned igjen fra toppen. Totalt brukte vi nokså nøyaktig 3 timer fra bilen til toppen og tilbake til bilen.

Ting som kan gjøres på toppen:

  • spise litt (banan, Kvikk lunsj, skive med brunost) og drikke noe varmt
  • skifte til tørr ullgenser innerst
  • bare sitte ned og virkelig ta inn roen, utsikten, lydene, luktene (man får virkelig brukt alle sansene på slike turer!)

 

Konklusjon:

Selv om Hoka ikke er så veldig høyt (561moh), og selv om jeg kom meg opp nokså utrent, så vil jeg anbefale noen turer i mindre bratte fjell før man tar seg opp denne fjellsiden.

Ha på gode fjellsko som ikke er for glatte. Ha på eller med vindtett jakke med hette og/eller lue til toppen, man nyter utsikten mer når man slipper å føle at man fryser ihjel samtidig. Ta med vann å drikke, ikke mange steder for påfylling av vann på denne turen. Noe å drikke og litt kveldsmat før man går ned igjen (hvis man går om kvelden da).

Jeg vil anbefale denne turen til folk som har litt erfaring med å gå i fjellet fra før. Jeg skal nok definitivt opp igjen, forhåpentligvis nå til høsten. Det er en tur som passser til en ettermiddag og kveld, gå så tidlig som mulig når det ikke lenger er lange, lyse kvelder som det er om sommeren.

Jeg gir denne turen T T T T T T T T (av 10 mulige)

 

🙂 Edith

Kvitlen turisthytte

Vi kjørte fra Klepp, via Lye og Bue, om Vikeså – det skulle ta ca. 1 time og 40 minutter. Vi plussa på litt ekstra. Først var det en caps som lå igjen hjemme, måtte snu og hente den. Så var det en mobil, og heldigvis kom vi på tannkosten som lå igjen på samme sted også var glemt, så det var nok å snu to ganger.

Så bomma vi på startpunktet, men det er ikke så nøye. Vi fikk parkert bil 1 ved Eikebrekka – kjør gjennom Stavtjørn, og gjennom tunnellen mot Ørsdalen (tror det var skilta dit), og så dukker parkeringsplassen på venstre siden før du kjører nedover. Se Parkering/Slutt på kartet.

Kart.png

Så stappa vi to hunder, fem sekker og fem mennesker i bil 2, og kjørte etter litt om og men helt til i enden av Ørsdalen, til parkeringsplassen like før Bjordal, Se Parkering/Start på kartet over her. Parkeringen ved Bjordal, der vi plasserte bil 2, er godt merket med skilt, og her startet turen vår mot Kvitlen turisthytte.

DSC_0027

Vi ville ha en bil på hvert sted, sånn at vi kunne gå to ulike veier til og fra. Det var en fin løsning, og vi fikk gått to relativt ulike turer på to dager – i alle fall i lengde og tidsbruk.

Starten på turen var litt bratt, litt glatt, og vi startet med å gå langs elva oppover Storehølen i noe kupert terreng, noen steder var det berg med kjettinger og litt tungt å komme seg fram, men med godt samarbeid, så kom vi oss framover.

Bjordal Kvitlen Kart
Kart fra ut.no

Vi gikk i skog, klatra litt, gikk oppover, litt nedover, mer oppover. Hele veien med røde T-er tett i tett. Vi gikk over flere bekker og små elver, så det var nok av steder å slukke tørsten uten å måtte bære med seg litervis med vann. Det var en varm dag, med godt over 20 grader i skyggen, men det at vi gikk i skogen og på østsiden av fjellet gjorde nok turen enklere enn om vi skulle gått i direkte solsteik.

Bjordal Kvitlen Høydeprofil
Høydeprofil Bjordal – Kvitlen

Det føltes egentlig som vi gikk mer enn 3km før vi kom til Brattabø, det ofte omtalte “Krysset” på turen, sikkert fordi det var så stor variasjon i terrenget. Men når vi kom til Brattabø, fant vi skiltet til Kvitlen (1,5km), så da var det ikke langt igjen.

DSC_0036

Vi gikk videre mot Kvitlen, og rundet svingen etter Krysset, og ble nesten stumme av synet. Kvitladalen, så grønn og så skjønn. Og Kvitlen Turisthytte, som nesten går i ett med omgivelsene langt inn i det fjerne.

DSC_0048
Happy hund på tur, med Kvitladalen i bakgrunnen – ikke så lett å se hytta på bildet, den går i ett med omgivelsene

Turen videre mot hytta går oppopver langs elva, noe som var deilig for hundene, som syns det var skikkelig deilig å vasse for å kjøle ned svette poter og kropper. Det var litt mer sol her, men det føltes heldigvis ikke for varmt – i alle fall ikke for oss tobeinte.

DSC_0053

Siste biten opp til hytta er en kort, men steinete og bratt vei, etterfulgt av noen få meter i myr, hvor det heldigvis er lagt opp planker til å gå på de fleste stedene. Vi brukte til sammen litt over 3 timer på turen opp, inkludert en liten spisepause og flere små drikkepauser.

Synet av hytta er overveldende. Den er bare to år gammel, og ble åpnet 15.august i 2015. Den er moderne, litt funkis i stilen, men den glir likevel godt inn i omgivelsene. Store flater, med varierte vinkler og stående, smal bordkledning, den har store panoramavindu, og trappene utenfor framstår nesten som et amfi.

Og med det strålende været vi hadde, skyndta vi å registrere oss i gjesteboka, lempa sekker og hunder på rommet, og satte oss ut på trappen for å få med oss siste rest av sola.

På Kvitlen har de faktisk eget hunderom med både bur til hundene og senger til de tobeinte! Fra ut.no: “Kvitlen har isolert hundeavdeling med senger og ovn slik at hundeeiere kan ligge sammen med firbeinte venner.” Dette rommet er altså plassert for seg selv på baksiden av hytta, det har egen inngang og overbygd inngangsparti, og er praktisk innredet med vedovn og pipe mellom de to køysengene. På denne måten kan hunder som ikke kjenner hverandre godt ligge på samme rom uten å måtte se hverandre.

DSC_0076
To slitne gutter, straks ferdig oppladet etter en god natt på hunderommet på Kvitlen

Vi hadde bestilt sengeplasser både i og utenfor hunderommet, plass i hunderom skal alltid forhåndsbestilles. De er da reservert fram til klokka 19, etter dette har alle samme rett på plassene. Nå var vi to mennesker og to hunder som hadde reservert plass der, så når det kom noen etterpå med to små hunder, så var det ledig plass til dem på hunderommet. Og selv om ikke alle hundene gikk overens sånn i utgangspunktet, så sov vi godt alle sammen, 4 hunder og 3 mennesker på samme rom.

Fasilitetene på Kvitlen-hytta er mange, og noen vil kanskje synes det blir for moderne til hytte på fjellet å være, selv syns jeg bare at alt var veldig bra. Dette er stort sett en selvbetjent hytte, men noen uker om sommeren er hyttevert til stede. Han som var der da vi var der, var såkalt fadder for hytta, og hjalp oss med hva det måtte være, poppa popcorn til alle på kvelden, og fortalte om hytta og området. Han hadde også smør på lur, da noen av oss fikk lyst på pannekaker til frokost dagen etter. I spiskammerset i hytta bugner det forøvrig av diverse hermetikk, posesupper og gryter, og forskjellige andre tørrvarer. Jeg hadde med egen mat, så jeg så ikke så veldig nøye etter, men observerte i alle fall at om man vil spise kjøtt eller fisk, så må dette medbringes.

DSC_0055
Middagsutsikt jeg kan bli vant til!

Hytta har et passe stort kjøkken, hvor vi var flere som lagde mat samtidig uten å gå særlig i veien for hverandre, der er en stor spisestue med plass til minst 25 pers, og jeg tror jeg observerte noen brettspill i en hylle ved peisen, som man kan kose seg med når det er mer innevær. Masse flotte fasiliteter på denne hytta altså. I tillegg var det laget til et bra avfallssystem, med blant annet panteflaskerør – og doene var fine og rene og med lite lukt.

Etter at vi tok en liten dukkert i kulpen på framsiden av hytta, spiste vi middagen vår ute på trappa. Sola gikk ned bak fjellet rundt klokka 18 (vi var der i midten av juli), men det var likevel skjønt å sitte ute. Etterhvert som temperaturen sank, så kledde vi bare på oss litt varmere klær og koste oss ute. Noen gikk for å fiske litt lenger oppe i lia, og andre ble sittende rundt bålet som ble fyrt opp etter mørkets frembrudd. Det er satt opp benker rundt bålplassen, så det var veldig fint å sitte der.

DSC_0072
Så rolig var det rundt bålet, at selv hundene sovna ute!

Det ble en fin kveld i godt lag. Det er litt rart, men mest bare veldig hyggelig, at man kan bli sittende i de sene kveldstimer, og snakke om fjell og tur og hund og annet løst og fast, og dele på snacksen man har med, med fremmede mennesker. Bare fordi man er på fjelltur. Jeg liker det SÅ godt!

Dagen etter våknet vi alle på ulike tidspunkt, og det var en nesten like fin dag som dagen i forveien, bare med litt vind. Det var likevel fint å sitte ute, så vi med hund tok dem med ut, og ga dem mat og vann, kasta litt pinne og vi spiste egen frokost og fikk i oss morgenkaffen ute på benkene ved hytta.

Så pakket vi sammen, og gjorde rent på hunderommet. Vi kosta gulvet og vaska det deretter godt med klut og såpevann. Vi fikk også tilbud om støvsuger (!), men det ble ikke nødvendig. Så var det bare full avslapning i sola mens vi ventet til de andre skulle bli klare til avgang. Det var ingen hast, det var bare deilig å sitte ute og nyte utsikt, lyder, lukter og ikke minst roen.

Hjemturen gikk tilbake gjennom Kvitladalen til Brattabø (“Krysset”), og videre mot og langs med Laugarvatnet mot Ausdal til Eikebrekka hvor den andre bilen sto parkert. Dette ble en lang tur, med mye oppover og nedover, noen myrete områder, men for det meste fin sti. Aktivitetsklokka mi viste vesentlig mer oppoverbakker på denne turen en den vi gikk dagen før, selv om den forrige føltes brattere.

Kvitlen Eikebrekka
Kartutsnitt fra ut.no

Denne turen er litt over dobbelt så lang som turen opp fra Bjordal til Kvitlen, så den tok selvfølgelig lenger tid. Jeg husker ikke eksakt hvor lang tid vi brukte, men tipper mellom 6 og 7 timer et sted. Det var en fin tur, vi hadde god tid, sola skinte, og vinden var bare deilig avkjølende.

Kvitlen Eikebrekka Høydeprofil
Høydeprofil fra Eikebrekka til Kvitlen (vi gikk motsatt vei)
IMG_20170720_223026_846
En god matpause ca. halvveis gjorde godt for både oss med og uten pels

Det er ingen problem å følge T-merkingen denne veien, men da vi hadde gått over elva ved Ausdal ble vi litt i tvil – og valgte å fortsette i samme retning som vi hadde gått (den prikkete markeringen mellom Ausdal og Eikebrekka på kartet over). Der var ingen skilt som viste hvilken av veiene vi skulle ta, og det var T-er begge veier. Men hadde vi studert høydeprofilen, ville vi sett at vi skulle valgt å gått oppover langs fjellet i stedet for videre rett fram. Dette løste seg heldigvis ved at en av sprekingene vi hadde med oss tok med seg bilnøkkelen og løp rett opp fjellsiden til parkeringsplassen, og etter ca 10-15 minutters venting møttes vi i den ene svingen like nedenfor Eikebrekka. Turen til Bjordal for å hente bil 1 tok en liten halvtime fram og tilbake.

Noen av oss hadde litt fjellsko-utfordringer på denne turen, så etpar gode råd på slutten:

1. Ikke bruk fjellsko som har stått lenge ubrukte bakerst i et skap på slike lange turer. De kan ha morknet uten at det syns særlig godt, og da vil sålene kunne løsne. Og ingen vil gå en så lang fjelltur som dette på sko uten såler. Da dette skjedde en av mine turvenner på denne turen, ble hun reddet av at hytteverten heldigvis hadde en rull med gaffatape som de brukte til å feste sålene til skoene med. Det gikk visst greit, men noe sånt er jo langt fra ideelt. Så jeg vil anbefale å unngå å bruke gamle fjellsko.

2. Ha såler i fjellskoene. Har du flere såler som du bytter på, så er det veldig viktig å dobbelsjekke at du faktisk putter i nye såler når du tar ut de gamle – og aller helst dobbelsjekk at du har gjort dette før du går på langtur. En av de jeg gikk sammen med tilbake hadde glemt å ta i de vanlige sålene etter at ullsålene ble tatt ut etter vinteren, og det endte dessverre med store smerter under føttene. Som om turen ikke er krevende nok liksom. Heldigvis hadde vi med sportstape i førstehjelpsveska (tape er gull på tur altså!), den ble surra rundt tåballer og hæler, og etter det ble alt bedre – men det ville nok vært aller best med såler..

 

Konklusjon:

Turen til Kvitlen Turisthytter kan være en lang tur eller en litt mindre lang tur. De fleste kan nok klare den – tidsbruken vil variere etter vær og føre, og etter formen til de som går – og mest hvilken vei man velger å gå. Turen passer for både barn, voksne og hunder. Vi passerte noen barnefamilier på turen opp, og de hadde brukt ca. 1,5-2 timer mer enn oss. Turen vi valgte tilbake vil nok være veldig lang for de minste, og passer nok best for voksne og ungdommer med godt pågangsmot. Har man bare en bil, må man velge en av turene og gå den samme både fram og tilbake, men begge turene vil by på en god kombinasajon av nydelige naturopplevelser og enkelte utfordrende partier, så det kommer nok mest an på hvor lang tid man ønsker å bruke og hvor langt man ønsker å gå. Den lengste turen er forresten perfekt til å vinne Fitbit challenges!

Å ta med hund til denne hytta var nesten problemfritt. Seprarasjonsangsten viste seg jo på denne turen også, men her sover man i det minste på samme rom som hunden om natta. Og det er ingen trafikk forbi, noe som gir hundene fred og ro når de skal være aleine. Hytta virket også godt lydisolert, jeg hørte i alle fall ikke noe fra de andre som var på hytta.

Jeg vil definitivt reise tilbake til Kvitlen når sjansen byr seg, og vil anbefale turen til andre.

Jeg gir denne turen T T T T T T T T T (av 10 mulige)

 

🙂 Edith

 

 

Hva pakker jeg?

Til turer med en overnatting på turisthytte om sommeren:

Det er ingen fasit på hva man trenger til en tur. Dessverre. Hva man får bruk for er uforutsigbart, og varierer med årstid, vær og værmeldinger, hvor lenge og hvor langt man skal gå. Været følger ikke alltid værmelderens spådommer, og plutselig blir man overrasket av tåke, vind, kraftig regnvær, eller man kan møte andre i fjellet som ikke har med det de trenger, og – det er ikke særlig gunstig å skade seg på fjellet.

Det er mange faktorer, både forutsigbare og uforutsigbare, som avgjør hva som er fornuftig å ha med seg.

Det jeg har gjort, er å prøve noen turer, og se hva jeg selv trenger på tur. Jeg har bært med mer enn jeg har fått bruk for på mine første turer, men har heller ikke savnet noe. Kunne nok lagt igjen enkelte ting, men andre ting igjen kan det likevel være lurt å ha med seg. For man veit aldri hva som kan skje i fjellet, man har gjerne ingen eller dårlig mobildekning, og da bør man være forberedt på mer enn om man skal gå tur i eget nabolag.

Jeg har to ryggsekker, og merket at den som rommer 35 liter ble litt liten (i alle fall godt stappa) for en overnattingstur når jeg hadde med sovepose. Denne sekken passer derimot perfekt til dagsturer. Og det går jo an å bruke lakenpose, som tar mye mindre plass, men det har jeg ikke skaffet meg. Enda. Sekken som rommer 55 liter hadde jeg god plass i, og jeg er av den oppfatningen at det er bedre med litt ekstra plass, enn litt for lite, men det er mulig jeg tar feil der? Jeg er fortsatt nybegynner. Inntil jeg opplever det motsatte, kommer jeg nok uansett til å bruke den største til overnattingsturer.

Turistforeningen (dnt.no) har egne anbefalinger for hva som bør med på tur, og basert på disse, har jeg laget min egen liste for hva jeg må ha med på turer med en overnatting på hytte om sommeren – sånn at jeg er forberedt på det meste av vær og føre:

Pakkeoversikt

Dette bildet er lånt fra dnt.no

 

Klær, inkludert det jeg har på meg:

  • 2 x undertøy
  • 2-3 par ullsokker (tynne)
  • 2 sett ullundertøy
  • 1 tjukk og varm ullgenser
  • 2 hals/buff
  • 1 jakke som er regntett og har god fukttransport
  • 1 lettere jakke som er vindtett
  • 1 bukse som er regntett og som slipper ut fukt
  • 1 lettere bukse, gjerne vindtett
  • 1 par fjellsko
  • 1 par lette joggesko
  • 1 lue
  • 1 caps
  • 1 singlet og/eller t-skjorte
  • 1 shorts
  • 1 tights

 

Mat:

  • 1 pakke sjokoladekjeks av havre
  • 1 pose med nøtter, rosiner, tørket frukt og sjokoladebiter
  • 1 middag (Real turmat og annen frysetørret mat kan anbefales grunnet lav vekt)
  • Vannflaske
  • Sjokolade
  • «Rett i koppen» havregrynsgrøt, kanel og smør
  • Blåbær
  • Knekkebrød (ser mange tar med polarbrød, og det er nok et godt alternativ for den som tåler korn)
  • Smøreost på tube
  • En bit agurk
  • Cappucino pulverkaffe

 

Utstyr:

  • Sovepose (min sommerpose veier 1kg, og er dermed lett å ta med)
  • Vanntette poser til mat og klær
  • Førstehjelputstyr*
  • Innsektsmiddel
  • Toalettsaker (tannkost, tannkrem, deodorant, solkrem, lipsyl)
  • Mikrofiberhåndkle
  • 1/2 rull toalettpapir
  • Liten foldekniv
  • Fyrstikker/lighter
  • Noen biter opptenningsflis og avispapir, just in case
  • Lommelykt/hodelykt
  • Penger/kort
  • DNT-nøkkel (dersom hytta man skal til er låst)
  • DNT-medlemskort

Skal jeg gå aleine, må jeg også skaffe meg kart og kompass, og lære meg å bruke det.

Øvrig utstyr har jeg ikke fått bruk for enda, så enn så lenge klarer jeg meg med dette.

 

*Jeg har kjøpt dette ferdige miniapoteket hos Apotek 1, og det inneholder blant annet diverse plaster og bandasjer, strips, branngele, gnagsårplaster, Paracet, bandasje, natriumklorid, antibac. En god investering, syns jeg.

miniapotek.jpg

I tillegg har jeg lagt oppi noen Ibux og en rull med sportstape. Ibux og Paracet er bra og få i seg umiddelbart dersom man skulle skade seg i fjellet. Det kan være langt til hjelp eller til områder med mobildekning, så det kan være lurt å kunne dempe eventuelle smerter inntil man får nødvendig medisinsk hjelp.

Etter tur til Kjerag fikk hunden jeg hadde med slitasje og blødninger på klørne på baklabbene, og da var sterilt vann godt å ha til å vaske skitne labber før bandasjering og festing med tape, for å stoppe blødning – og for å hindre at hunden slikket sårene i bilen på vei hjem. Klørne grodde fint, og blødde ikke mer etter dette.

Da vi gikk til Kvitlen, tok vi følge med noen som rett og slett hadde glemt å legge tilbake sålene i fjellskoene sine da ullsålene var tatt, og da var sportstape en god hjelp. Et par runder med tape rundt hæler og tåballer lindret og hindret sår under føttene.

sportstape.png

Turistforeningen anbefaler også gamasjer, det har jeg til gode å ha fått bruk for, men kanskje det kan være en ide å ta med uansett. De er nyttige, veier lite og tar liten plass, så det skal absolutt vurderes.

Noe jeg også mangler er kart og kompass – og kunnskap til å bruke slikt. Jeg har heldigvis hatt med meg noen som har og kan dette når jeg har gått på tur, så jeg har ikke trengt det, men det skal absolutt læres. Jeg tør ikke gå aleine i fjellet før jeg har lært meg det.

 

Så da gjenstår det bare å teste ut denne listen, og så se utover høsten om behovet for annet utstyr og mer klær melder seg.

 

🙂 Edith

 

Viglesdalen turisthytter

Før avreise leste vi alt vi kom over om både turen fra Nes til Viglesdalen og hytta på UT.no og Stf.no. Det er alltid nyttig å vite litt om turen før man setter i vei, og for å vite hva man skal pakke med seg i sekken. Det er også lurt å studere kart både til kjøreturen og til selve fjellturen, så man er best mulig forberedt til hva man har i vente. Ta også med kart med tilhørende kompass – og ikke minst kunnskap om hvordan disse brukes – eller, som i mitt tilfelle: en venn som kan det.

Vi sjekka værmeldingene, og de viste regn og byger, så vi kledde oss og pakket deretter. Noen brukte regntrekk på sekken, mens andre pakket i vanntette poser i sekken.

Vi kjørte fra Klepp, over Figgjo, via Høle og til Lauvik hvor vi tok fergen over til Oanes Bil og en koster ca. 140kr (eller halvparten om du har fergekort). Totalt er turen på vel 10 mil en vei, og tar ifølge kart.gulesider.no i underkant av 2 timer. Videre kjørte vi gjennom Jørpeland, Tau, Bjørheimsbygda og til slutt til Nes, som ligger i foten av Viglesdalen. Jeg er litt usikker på om jeg ville funnet fram på egen hånd, men jeg hadde heldigvis en kyndig kartleser ved min side.

Etter en liten kilometer på smal grusvei, kjørte vi inn på en stor plass hvor vi det er gratis å parkere. På finværsdager er det visst fare for full parkeringsplass, men vi ankom en grå og regntung dag – og helt tom parkeringsplass.

Før vi gikk, satte vi mobilene i flymodus, for å spare batteri (hyttene er uten strøm og har ikke mobildekning), og for å kunne ta bilder av alt det vakre – og nyte turen uten forstyrrelser fra facebook, snapchat, instagram, twitter og alt det der.

Turen oppover Viglesdalen starter 121m over havet, og går først over ei bru, og deretter innover partier med nokså bratt stigning den første 1,5km. Stigningskurven er hentet fra turbeskrivelsen på UT.no:

Stigningskurve

Turen fra Nes til Viglesdalen er en gammel driftevei, som ble bygget for at bøndene skulle kunne drive sauene sine oppover til beiteområdene sine. I følge Den Norske Turistforening ble veien bygget av svenske «slusker» (anleggsarbeidere) på tidlig 1900-tallet, og prisen for veien var litt over 26.000kr, betalt av Statens Vegvesen. Ruten går oppover langs elva Storåna, (ån = elv på rogalandsk), som består av flere kulper, og ikke minst de magiske fossene Sendingfossen, Hiafossen og Granefossen.

Informasjon fra turbeskrivelsen på UT.no og fra boka 125 utvalgte turer (utgitt av Stavanger turistforening).

Foss

Lyden av fossebrus er nesten søvndyssende.

Hele veien til hytta er omtrent 7km lang, og består i hovedsak av berg, steinrøys og skogsti. Hele ruten er godt merket med de velkjente røde T-ene, som alltid gir trygghet om at man er på rett vei, både på veien opp og ned igjen. Vi brukte omtrent 3 timer opp, inkludert en god pause ca. halvveis.

Etter hvert flata terrenget mer og mer ut. Når vi hadde gått ca 4 km, og kommet oss opp over 400 moh. gikk vi over brua i enden av Viglesvatnet. Deretter gikk vi på oversiden (nordsiden) av vatnet, på relativt flat, men nokså steinete vei, som bærer preg av at det har rast ut store deler av fjellet der. Fjellformasjonen Risen er et mektig skue som kan minne om Veggen i Game of Thrones. 300 meter med høyreist og trolsk fjellvegg:

Risen

Bildet rettferdiggjør ikke hvor høyreist dette fjellet er. Det må oppleves!

Når vi nærmet oss den andre enden av Viglesvatnet, kunne vi se de rødmalte byggene som er reist ved Viglesdalsmyra, hvor en flokk sauer beitet. De første to byggene er gamle og værbitte, og så ikke ut til å være i bruk lenger. Forbi disse finnes to hytter som utgjør Viglesdalen turisthytte, disse vises helt til venstre på bildet under:

Hyttene

Vi hadde forhåndsbestilt sengeplasser i to av rommene i den største hytta, og innlosjerte oss der. Det er selvfølgelig også mulig å besøke hytta uten å overnatt.

Det første vi gjorde da vi hadde fått av oss sekkene og de våte klærne, var å skrive oss inn i gjesteboka inne i hytta vi hadde bestilt soveplass. Dette skal gjøres med en gang man ankommer en turisthytte, først etter dette er gjort har man rettigheter til hytta. Husk å ta med medlemsnummer om du er medlem i Turisforeningen, og ta med utskrift eller skjermbilde av bestilling når dette er betalt for på forhånd – sånn for sikkerhets skyld.

Du må altså skrive deg inn før du kan oppholde deg i hyttene, bruke av ved, mat og andre fasiliteter. I Viglesdalen er hyttene ubetjente, noe som betyr at alt gjøres på eget ansvar, og at mat må medbringes av den enkelte.

(Turisthytter kan også være selvbetjente med matlager, eller betjente med hyttevert og matlager. Man kan også leie egne utleiehytter om man er medlem. Les mer om turistforeningshyttene som tilhører Stavanger Turistforening her, og om de generelle hyttereglene her).

De enkelte hyttene har egne regler for opphold, så pass på å lese all informasjon for hytta du kommer til. Hyttene jeg har vært på til nå har store plakater med informasjon på både norsk og engelsk, så det er lett å finne ut hvilke regler som gjelder i den enkelte hytte.

I vedskjulet finnes det to bur til hund, men bare det minste buret hadde madrass, så jeg vil anbefale å ta med liggeunderlag eller teppe som større hunder kan ligge på. Jeg anbefaler forøvrig ikke å ta med hund som ikke er vant til å være aleine hit, da det ikke er tillatt med hund inne i hyttene. Det kan bli veldig ensomt for hunden, spesielt når det regner, for det er ingen steder med overbygg på tunet, og det var lite fristende å være ute med hunden i det været.

Den store hytta består av tre rom i 1. etasje med hhv. 3 og 4 sengeplasser, samt hems med flere sengeplasser på loftet. Den mindre hytta består av en etasje, med stue og soverom i ett (forheng mellom rommene), og et litt mindre kjøkkenområde. Begge hyttene har peis for oppvarming og kjøkken som er fullt utstyrt gassbluss og det meste av det som trengs til å lage mat. Vann hentes i elven og ved finnes i vedskjulet, hvor det i tilleg til hundebur også er avfallsrom og to utedasser.

Vi lagde oss enkel og god mat, vaska opp, spilte kort, koste oss og skravla oss gjennom hele kvelden.

Kjøkkenstemning

Hyttereglene sier at det skal være ro mellom 23 og 07, og det var ingen problem å legge seg så tidlig, jeg ble ganske sliten av turen og all kosen. Alle som skal sove i turisforeningshytte-senger skal bruke lakenpose eller sovepose for å holde dyne, pute og laken reint, slik at de kan brukes flere ganger. Neste gang skal jeg ta med putetrekk, for jeg kan ikke å sovne skikkelig uten å ha armen under puta, og da er det vanskelig å holde soveposen utenpå både meg og puta. Det kan være nokså komplisert å finne beste sovestilling, spesielt på fremmede plasser i samme rom som andre folk når man er vant til å sove aleine..

Morgenen etter sto vi opp etter hvert som vi våkna. Vi kokte kaffe, lagde oss frokost og stressa ikke med noe som helst. Jeg satt ute med hunden som hadde hatt en lang og ensom natt i skjulet, og vi delte en porsjon havregrøt til frokost, og han fikk selvfølgelig også sin hundemat, og jeg en kopp deilig pulverkaffe i porselenskopp servert av min eminente kartleser.

 

Teo og storehytta

Etter oppvask og utvask, påfylling av vannbøtter, pakking, rydding og oppgjør gjort for ved og stearinlys som vi hadde brukt, var vi klar for hjemturen. En god huskeregel er å alltid forlate hytta i litt bedre stand enn den var da du kom, så gjør en innsats for at de neste som kommer får en skikkelig god hytteopplevelse! Husk forresten å alltid slå av gassen og slukk i peisen før du forlater en hytte!

Det regnet litt i starten, men det letta og ble en riktig så fin tur tilbake samme vei.

Rasfare

 

Konklusjon:

Turen til Viglesdalen Turisthytter er en lettgått tur som de fleste kan klare. Både barn og voksne, og spreke hunder.  Selv om det er et stykke å gå, og det kan være litt bratt i enkelte partier, møter man ingen større utfordringer langs veien. Beregn ca. 3 timer for voksne, og lenger tid for tur med barn som har kortere bein og vil utforske litt på turen. Det er mye vakkert å se på både langs veien og roen både på turen og i området rundt hyttene er ubeskrivelig. Jeg vil nok definitivt reise tilbake hit, og vil anbefale turen til andre.

Ta ikke med hund til denne eller andre hytter hvor hunder ikke er tillatt inne, uten at den er vant til å være og sove aleine. Ta også i betraktning at på denne hytta må folk passere stedet hvor hunden skal sove når de skal på do, så den må tåle noe trafikk forbi buret.

Jeg gir denne turen T T T T T T T T (av 10 mulige)